Torsdag, bussbilletter med nattbuss til Vientiane var bestilt og vi brukte siste dagen i Luang prabang til å bare rusle rundt i byen. Bussen skulle gå klokka 8 og vi skulle bli hentet av en tuktuk klokka 7, alt var planlagt og tilrettelagt. Men..
Klokka 5 blinger det i telefonen, en kar fra Montenegro som for øyeblikket jobbet som kokk på ett av hotellene i byen hadde sett meldingen min på Fb siden kjøpes/selges Luang prabang. Før vi kom til Laos hadde jeg lagt ut der att jeg ønsket å kjøpe 2 Vietnam registrerte motorsykler, grunnen til Vietnam registrerte er at disse fritt kan krysse grensene mellom Laos, Vietnam og Kambodsja. Han hadde 1 og 30 minutter senere var vi lykkelige eiere av en 110cc kinesisk sak av eldre årgang med lys til og med.
Nå ble det travelt, planen ble at jeg skulle bli igjen, mens Kristin, Audun og Ida skulle ta bussen. Etter en rask tur i by’n for å handle simkort til Kristin og div mat til bussturen slapp tuktuken å bare vente noen minutter. Sekker, unger og kjærring ble kasta bakpå og sendt av gårde, det var da den rare følelsen av å være verdens dårligste familiefar som sender de rundt i Laos på egenhånd kom krypende, men gjort var gjort og jeg stod igjen med en liten sekk, motorsykkel og 20 mil foran meg. Kvelden ble brukt til å tenke masse, samt irritere meg over mine nye romkamerater, 2 Japanesere som ikke prata en døyt engelsk, nekta å ha på klimaanlegg og fyrte opp myggspiraler undere sengene sine. God natt.
Fredag. Gleden var stor da klokka ble 7 og jeg kunne pakke og forlate mine nye ” venner”. Dro til nærmeste motorsykkel verksted for å få på nye speil, nytt framdekk, bytte olje og plugg. Fikk gjort alt, unntatt framhjulet, noe ukurant dimensjon, de forsto heller ikke hvorfor jeg ville bytte det, var jo luft i det. Dette kostet 55kr, noe jeg syntes var rett rimelig, så jeg kostet på meg ett klistremerke av Cobra for 3 kroner. ( Klassiker av Sylvester Stallone).
Etter en rask frokost, motorsykkelen var tanket og melding fra de andre at de var framme, følte jeg meg klar for å ta fatt på de 20 milene. En rask ekstra titt på google maps viste derimot at jeg hadde bomma, det var 34 mil, ikke 20 som jeg hadde forestilt meg. Google fortalte meg også at dette var av de dårligste veiene i Laos, noe som ikke skremte meg, da jeg er vant med kjerreveier fra Norge.
Ut av byen gikk det og jeg og Cobra følte virkelig dette gikk overraskende bra der vi bromma gjennom det nydelige jungel landskapet på små fine, svingete og kuperte veier. Timene gikk og det var som en tidsreise når vi så de lokales levemåte, jo lengre fra byen, jo mer primitivt. Herlige små landsbyer, bygd rundt krystallklare fjellbekker, vinkende barn, kuer og geiter i veien, noen brukte okser til å dra utstyr med, andre hadde avansert til 2 hjuls traktorer, små boder langs veien der de solgte alt mulig rart som de lagde og alle virket så glade. Når vi skulle over fjellet, valgte vi å ta en annen vei enn hovedveien. Høyere og høyere kom vi, regnet kom og det ble så kaldt at jeg vurderte en periode om dette var så lurt men da ga det seg like raskt som det kom, noe jeg nå har erfart er helt normalt. Denne veien var nok stort sett bare lastebiler som brukte, da de få kjøretøyene jeg møtte eller passerte opp de bratte bakkene var lastebiler av kinesisk opphav i 20km i timen som nærmest røykla veien, usikker på euroklasse på disse. Når vi passerte toppen og skulle begynne nedstigningen åpenbarte det seg noe av det fineste landskapet jeg noen gang har sett men samtidig ett kaos på veien.
Det ble brått ekstremt bratt og ras gjorde nesten veien umulig å kjøre på, ett kaos av lastebiler som prøvde både å komme opp og ned veien som snirklet seg nedover, vei var litt å ta i da det noen plasser egentlig ikke var igjen noe vei. Cobra måtte ligge på første gir nedover for å klare å holde igjen og flere plasser underveis lå det lastebilvrak. Brukte nok nesten 2t på ei mil. Valgte å stoppe å fylle tanken da jeg kom ned i lavlandet igjen, 2l brukt, billig i drift tenkte jeg og ga gutten som tanka 3kr i driks, virka som det var rene julekvelden, gladere gutt er det lenge siden jeg har sett. Begynte nå å bli bekymret på tidsbruken selv om veien åpnet seg igjen og farten ble høyere. Klokka var nå snart 4 og jeg hadde 17 mil igjen når jeg kom til Vang Vien. Valgte å ringe Kristin å si jeg bare måtte ta en natt der, frister ikke å kjøre her når det er mørkt med det antallet dyr i veien. Gikk inn på booking og ble overrasket over antall overnattingsteder, jeg har da aldri hørt om Vang Vieng. Fant ett vandrerhjem for 50kr natta og kjørte inn i byen, og for ett liv. Nattklubber, barer, restauranter, masse feststemte europeere og koreanere. Fant også ett verksted i grøftekanten så jeg fikk orden på lysa.
Ble innlosjert og fikk en seng i ett fellesrom med en fyllesyk østerriker, 4 franske og 2 engelske jenter, helt greit. Bada i bassenget, spiste middag og fant senga. Google litt og fant ut att dette nærmest var syndens by i Laos, noe jeg følte fikk bekreftet morgenen etter.
Lørdag. Våknet opp klokka 8, mykeste senga hittil på turen, noe jeg har slitt med. Spiser frokost og setter fart mot målet, herfra og inn var det stort sett mer trafikk og støvete veier enn igår.
Mer og mer trafikk ble det og fikk svetta bra da jeg begynte å rote rundt i Vientiane men det gikk bra og klemmen jeg fikk av resten av gjengen da jeg kom fram var gull. Noe solbrent men en utrolig morsom tur. Nå har vi fått napp på en sykkel til, så dette blir spennende. Rune.
Skredderstua family adventures 